Havet ved Lofoten i Norge tidlig på vinteren har en blekkaktig mørkeblå farge, kaldt og fullt av mysterier. I en liten fiskerlandsby gjemt under de bratte fjellene fortsatte den femti år gamle mannen Henrik å dra ut på sjøen i sin gamle trebåt tidlig hver eneste morgen. For Henrik var havet hele livet, et sted knyttet til ungdommen og også der han mistet sin eneste sønn i en voldsom storm for mange år siden. Siden den gang har Henrik levd alene, taus og innesluttet, med bare bølgebruset og måkene som selskap. Likevel, i nesten et år, har folk i regionen hvisket om et merkelig fenomen: hver gang Henrik satte garn i det grunne bukten nær det svarte neset, dukket en hvit belugahval (som lokalbefolkningen kjærlig kaller Hvit) opp. Den svømte ikke bort, men svevde rundt båtsiden og gned sitt runde hode mot treverket som om den forsøkte å formidle et budskap ingen kunne tyde.

Den morgenen, til tross for advarslene om et lavtrykk som flyttet seg raskt sørover fra Arktis, bestemte Henrik seg for å dra ut for å hente ukens siste fangst. Da båten nådde det dype vannet nær klippene, falt himmelen plutselig i en beksvart farge, og sterke vindkast med hagl begynte å piske alt i det voldsomme opprørte havet. Mens Henrik skyndte seg for å dra inn et fastklemt fiskegarn, traff en plutselig høy bølge fra ledsiden, og kastet ham ut i det iskalde vannet som bare holdt noen få plussgrader. Det kraftige smellet mot båtsiden gjorde Henrik bevisstløs med en gang, og den tunge, vanndruknede jakken trakk raskt den gamle kroppen dypt ned i det mørke havet. Midt i det skjørste skillet mellom liv og død kastet Hvit – den hvite hvalen som i det stille hadde fulgt båten fra morgenen av – seg ned med lysets hastighet. Med en ekstraordinær instinkt og en merkelig tilknytning som hadde vokst frem gjennom månedene, brukte hvalen sin sterke snute til å støtte Henriks bryst og skyte raskt opp til overflaten før fiskerens siste åndedrag tok slutt.

Det klimatiske øyeblikket inntraff da Henrik plutselig våknet i et anfall av harkende hoste, og innså at han lå liggende på et grunt undersjøisk skjær rett ved foten av de bratte klippene, der bølgene ikke kunne nå. Like ved vannkanten svingte den hvite hvalen Hvit sin kraftige hale opp og ned, og ga fra seg avbrutte, klikkende lyder som for å rope på og oppmuntre Henrik. Da han forsøkte å åpne sine tåkeslørte øyne på grunn av kulden, svømte Hvit tett inntil og dyttet forsiktig med hodet mot hans skjelvende hånd for å forsikre seg om at hans menneskelige venn fremdeles pustet. Midt i det øde og kalde miljøet i det arktiske havet skapte synet av en havskapning som tålmodig beskyttet livet til et ensomt menneske et hjerteskjærende hellig øyeblikk. Henrik klemte den glatte hode til hvalen, varme tårer blandet seg med det salte sjøvannet, og jaget bort den benkalde kulden og den smertelige ensomheten som hadde tynget hans sjel i så mange lange år.

Noen timer senere ankom Lofotens sjøredningskorps, lokalisert ved hjelp av hvithvalens særegne lyder som gjenlød gjennom ekkoloddet på avstand, i tide for å bringe Henrik trygt til sykehuset. Historien om hvordan Hvit reddet den gamle fiskerens liv spredte seg raskt i nyhetene i Norge, og gjorde hvalen til et levende symbol på grenseløs kjærlighet mellom menneske og vill natur. Da Henrik ble utskrevet og vendte tilbake, dro han ikke lenger ut for å fiske; i stedet satt han hver ettermiddag når solen gikk ned ved den kjente steinkysten, og ropte lange toner for å ønske sin store venn fra havet velkommen tilbake.

Godhet og ren forbindelse mellom mennesket og alle skapninger har alltid kraften til å helbrede de dypeste sårene i livet.