Den bitende kalde sjøvinden fra Geirangerfjorden tøyt innover de stupbratte fjellveggene, og førte med seg den salte lukten og den mergpisende kulden fra en sen ettermiddag i Vest-Norge. På den smale, svingete fjellstien like ved kanten av stupet gikk 68 år gamle Ingrid, som bodde alene etter ektemannens død, sakte mens hun ledet den gamle geita si ved navn Biorn tilbake til fjøset. Biorn hadde fulgt henne i tolv lange år, den gråaktige pullen hennes hadde fått hvite hår med årene, og den lille kobberbjellen rundt halsen hennes spilte de kjente, klirrende lydene som brøt stillheten i det mektige, men farlige fjellandskapet. Været denne ettermvelden snudde brått; et tykt lag med tåke, som en hvit mur, veltet inn fra havet, slukukte stien og skjulte synet fullstendig på et blunk.

Midt i den tette tåken og den beinkalde kulden lød et skarpt hvin, etterfulgt av lyden av stein og grus som raste like foran Ingrid. Fordi hun ikke fulgte med og glapp foten på det fuktige, glatte terrenget som nettopp hadde blitt gjørmete av yr, hveste Ingrid ut et kort skrik og falt hodestups ned i dypet, og dalt rett ned på en smal hylle omtrent ti meter under stien. En stikkende smerte flerra langs ryggmargen og gjorde at hun besvimte; det ene beinet var klemt fast under en tung, stor stein, og mobiltelefonen hadde falt et eller annet sted under fallet. Da hun våknet igjen, hadde mørket omsluttet det kalde rommet, det svake pustet ble til tynne, hvite røykskyer som løste seg fort opp i intet, og hun forsto at hvis ingen oppdaget henne, ville hun fryse ihjel på dette øde stedet før soloppgang.

Oppe på kanten av stupet løp den gamle geita Biorn slett ikke hjem til fjøset slik dyrets naturlige instinkt tilsa i hardt vær. Da den stod foran den mørke avgrunnen, bøyde den hodet og snuste på luften som var tung av fuktig jord, og støtte så ut hjerteskjærende, dype og fortvilte rop som gjenlød gjennom hele fjellsiden. Da den ikke fikk noe svar fra eieren, begynte Biorn å spinne rundt på stedet, og kobberbjellen rundt halsen ristet voldsomt og lagde øredøvende lyder i den stille natten. Da den innså at den kritiske situasjonen ikke tålte mer ventetid, samlet den gamle geita alle kreftene sine fra sine eldre dager, og bestemte seg for å kaste seg nedover den bratte, steinete bakken for å lete etter sin kjære eier, trass i at de gamle klauvne dens ble flerret i stykker og blødde på de skarpe steinene.

Det neglebitende klimakset fant sted da Biorn glapp og falt rullende ned på steinhyllen, og smalt kraftig inn i fjellveggen før den landet like ved der Ingrid lå urørlig. Da Ingrid hørte den surklende pusten og den klirrende bjellen tett ved øret, våknet hun opp, og brukte de siste kreftene sine til å omfavne hodet til den trofaste geita som uavbrutt sleiket på det kalde, tårevåte ansiktet hennes. Biorn flyttet seg ikke; den presset sin varme kropp tett inntil henne for å skjerme for de bitende vindene som blåste opp fra avgrunnen, og løftet samtidig hodet høyt mot det svake lyset fra den fjerne bygda, og brølte ut lange, hese rop med alle krefter. Det hjerteknusende ropet kombinert med bjellen som gjenlød i natten, nådde til slutt ørene til en gruppe jegere som var ute for å lete etter den savnede, og hjalp dem med å finne den nøyaktige, farlige posisjonen nede i dypet.

Da lommelyktene skinte ned og redningsmannskapet trakk Ingrid trygt opp til overflaten med spesialtau, klemte den eldre kvinnen hardt rundt halsen til den gamle geita, som var utmattet og blødde fra beinet. Lege på distriktssykehusene måtte senere utbryte at det var nettopp kroppsvarmen og den utrolige utholdenheten til dyret som hadde hindret Ingrid i å få alvorlig hypotermi i løpet av de fem timene de ventet på hjelp. Da hun vendte tilbake til det koselige, lille huset i fjellsiden etter mange dagers behandling, viet Ingrid all sin tid til å pleie Biorns sår, og så på den gamle geita ikke bare som et husdyr, men som en redningsmann som ikke hadde skånet noen fare for å kreve livet hennes tilbake fra dødens klør.

Lojalitet og oppriktig kjærlighet hos dyr overgår av og tvers gjennom selve overlevelsesinstinktet, og tenner den klareste flammende håpet midt i menneskets mest håpløse og ensomme stunder.