Mellom de majestetiske, men ugjestmikte fjellene i Telemark i Norge, der de stupbratte klippene er dekket av mose og de gamle furuskogene strekker seg ut for å møte den kalde vinden, levde det en vill rødrev som het Jumper. I motsetning til artsfrendene sine, som alltid var mistenksomme og flyktet fra menneskers nærvær, bar Jumper på et dypt sår i minnet. Da den var en liten revunge som satt fast i en felle med skarpe steiner, var det Kjetil, en pensjonert skogvokter som bodde alene i et tømmerhus i skogkanten, som forsiktig fjernet fellen, bandasjerte såret på venstre fot og tok seg av den i en hel måned før han slapp den ut i naturen igjen. Selv om den hadde vendt tilbake til den ville skogen, glemte Jumper aldri denne livreddende gjerningen; den lusket ofte rundt hagen til Kjetil, etterlot små spor i snøen og sto av og til på avstand for å se på den eldre velgjøreren som arbeidet mutters alene.

Vinteren i år kom tidlig med store stormer som utløste et jordskred i en del av klippen bak dalen, og skapte farlige naturlige feller som selv de mest lokalkjente knapt kunne forutse. En ettermiddag med tykk tåke tok Kjetil den lille sekken sin og gikk dypt inn i skogen for å sjekke de gamle patruljestiene, helt uvitende om at leirjorden under føttene hans var blitt hullet ut av underjordiske regnskyll. Da han nærmet seg kanten av en dyp kløft skjult av bregner og tykk snø, sank marken plutselig sammen og dro med seg et tonn jord og stein som feide ham rett ned i bunnen av en nesten ti meter dyp, loddrett steinkløft. Det brutale fallet brakk ribbeina til Kjetil, og høyre fot ble klemt fast under en stor stein som veide hundrevis av kilo, mens satellittelefonen i lommen var blitt fullstendig knust i sammenstøtet og ikke kunne sende ut noen nødsignal. Mellom mørket som senket seg og minusgradene som krøp inn i kroppen, innså den gamle skogvokteren hjelpeløst at i denne ødemarken ville ingen finne ham før den neste snøstormen feide over.

Akkutt i det det siste håpet holdt på å slukne, lød et kort knurr og rasling fra kanten ovenfor, og brøt den skremmende stillheten i kløften. Jumper, som lette etter mat i nærheten, hørte den høye lyden, og med revens supersensitive hørsel fulgte den sporet og oppdaget den døende kroppen til Kjetil som lå urørlig på bunnen av den dype kløften. I stedet for å bli redd og løpe av gårde slik et vilt dyr ville gjort i en farlig situasjon, endret rødreven umiddelbart oppførsel; den løp av gårde som en pil gjennom de tette trærne direkte mot skogvokterstasjonen nesten fem kilometer unna. Jumper løp mens den ga fra seg gjentatte, skarpe og engstelige bjeff, og prøvde å tiltrekke seg oppmerksomheten til hvem som helst den møtte på veien. Da den nærmet seg verandaen til den gamle kollegaen som pleide å jobbe sammen med Kjetil, krafset reven intenst på tredøren, holdt fast en gammel ullhanske som den raskt hadde plukket opp fra Kjetils falne ting i skogen, og løp så et stykke av gårde for å signalisere at personen inne måtte følge etter umiddelbart.

Den unge skogvokteren ble først veldig overrasket og forvirret over den ville revens rare oppførsel, men da han kjente igjen den kjente hansken i munnen dens og så det redde, bønnfallende blikket uten skygge av tvil, skjønte han umiddelbart at en forferdelig ulykke hadde rammet den eldre mannen. Han grep raskt lommelykten, redningsfløyten og førstehjelpsskrinet, og løp like i hælene på rødreven som stadig snudde seg for å vise veien gjennom de vanskelige stiene i mørket. Takket være Jumpers smarte og besluttsomme ledelse nådde redningsmannskapet bunnen av den dype kløften på rekordtid, fikk løftet steinen som tynget Kjetils fot, og fikk ham opp på overflaten før hypotermien tok livet av ham. Da han lå på båren for å bli fraktet til fjellsykehuset, åpnet Kjetil øynene svakt og så den strålende oransje skikkelsen til Jumper stå stille på en høy steinknaus i det svake månelyset, og vippe med den lange halen som et kjærlig og lettet farvel.

Fra den dagen av fikk Kjetils lille hus i skogkanten alltid besøk av en spesiell gjest hver gang solen gikk ned; han satte en liten skål med mat foran dørstokken, og satt stille og så på at rødreven nøt måltidet i fred under det knitrende bålet, som et levende bevis på det fantastiske båndet mellom menneske og vill natur.

Livets takknemlighet kommer noen ganger ikke fra våre nærmeste artsfrender, men spirer frem fra små vesener som er blitt glemt i dype skoger, for så å redde hverandre i skjebnens mest desperate timer.