De ruvende klippene i Lofoten i Norge utsettes året rundt for brølende havvinder som bringer med seg salt sjøsprøyt og en isende, knivskarp kulde. I en liten fiskerlandsby som lå lunt til nede ved foten av fjellet, bodde Lars, en pensjonert fisker som var blitt trettisju år, helt alene i et trehus som hadde falmet med årene. Hans eneste følgesvenn var en snøhvit tamand som het Peder, som han hadde plukket opp og stelt for mange år siden etter at den ble alvorlig skadet av et revet fiskegarn. Landsbyboerne pleiet å se på Lars og and med et medlidende blikk, og det var til og med noen som lo av den merkelige ensomheten. Men for Lars var ikke Peder bare et vanlig husdyr; lyden av de vaggende skrittene og det runde hodet som ble løftet høyt, var den eneste gleden som hjalp ham med å døyve savnet etter sin avdøde kone i hans høstlige dager.
En stormfull senhøstettermiddag, da himmelen styrtet ned bølger av yr blandet med hvit snø, bar Lars mat ut til det lille skuret like ved klippen. Siden bakken var glatt av mose og is, skled han plutselig og falt ned i en nesten fire meter dyp grop som var en forlatet ferskvannskjeller fra krigstid, hvor åpningen var dekket av kratt og tykt ugress. Det harde sammenstøtet førte til at han brakk skulderbladet og besvimte i det tykke mørket, mens spaserstokken fløy langt unna og var fullstendig utenfor rekkevidde. Da han våknet, begynte den isende kulden i bunnen av gropen å trenge dypt inn i kroppen, og hans hesende rop om hjelp maktet ikke å trenge gjennom den dype gropåpningen for å nå ut til verden utenfor.
Ovenfor oppdaget Peder Lars’ uvanlig lange fravær. Anden vagget rundt på tunet, flakset med vingene og ga fra seg hes, skjærende og øredøvende kvakk-kvakk-lyder som skar gjennom regnet og vinden. Uten å stoppe der, ledet instinktet Peder til å følge den kjente lukten helt til kanten av den utraste gropen. Da den så ned i mørket under, nølte ikke anden med å hoppe rett ned på den lavere fjellhyllen, og den brukte det harde nebbet sitt uavbrutt til å hakke kraftig i den løse jorden og steinene rundt, mens den laget en serie desperate lyder for å få oppmerksomhet.
Akkurat da gikk en ung nabo forbi på vei for å sjekke fiskenettene sine, og han ble skvetten da han hørte dyrets vedvarende og uvanlige rop om hjelp. Da han så i retning av der Peder frenetisk flakset med vingene og hakket i bakken med nebbet, oppdaget han den skjulte dype gropen. Det lokale redningslaget ble umiddelbart tilkalt, og de fikk heist Lars opp fra den kalde bunnen i tide før hypotermi tok livet hans.
Noen dager senere, da Lars kom hjem fra sykehuset med armen i fatle, var det første han gjorde å holde Peder tett til brystet og hviske uttrykk for en kvalt takknemlighet. Fra den dagen av fikk den lojale anden komme inn i huset for å varme seg ved peisen, og den ble til en liten legende som hele landsbyen snakket om med dyp respekt.
