Stormvinden hyler gjennom de grå steindalene i Hardangervidda i Norge, og drar med seg den benmargskulden fra de første vinterdagene. Her, i en isolert sauegård like ved foten av et snødekt fjell, bor den 78 år gamle mannen Olav helt alene etter at livsledsageren hans gikk bort. Blant hundrevis av sauer er det ett lam som ble født med en feil på forbeina, halter og blir stanget og jaget vekk til kanten av fjøset av flokken. Det lille dyret har en flekkete, mørkegrå pels, hengende ører og et trist, desperat blikk fordi ingen bryr seg om eller enser dets tilstedeværelse. Den gamle mannen Olav, med et hjerte tynget av ensomhet, ble grepet av medlidenhet med den ulykkelige skapningen, tok den med inn for å plassere den ved siden av peisen i huset, matet den med varme slurk med melk med egne hender og ga den navnet Nuka. Nuka kom seg gradvis, klamret seg til Olav som en skygge, og ble den eneste gleden som varmet opp hans lange alderdom.

En ettermiddag i desember, da himmelen plutselig sank i mørke og en hvit snøstorm plutselig feide over platået, bestemte Olav seg for å gå inn i stormen alene uten å ha med seg en GPS-enhet, fordi han var bekymret for noen sauer som hadde gått seg vill utenfor beitemarken. Hans gamle alder og den bitende kulden gjorde at han skled og falt ned i en dyp sprekk skjult av et tykt lag med myk snø, og ble sittende fast i bunnen med et brukket ben og en kropp som gradvis ble nummen. Det harde fallet gjorde at Olav mistet bevisstheten, og telefonen fløy langt unna utenfor rekkevidde i det stille mørket, fullstendig fortvilet i ødemarken uten et eneste menneske i sikte.

Inne i huset merket Nuka at noe var galt da eierens skikkelse aldri dukket opp igjen gjennom sprekken i trevinduet. Den sterke overlevelsesinstinktet og den hellige forbindelsen drev det halte lammet til handling. Nuka brukte kreftene sine på å bryte opp den spinkle fjøsdøren, og med halte skritt kastet det seg rett inn i den rasende snøstormen utendørs. Uavhengig av at stormen veltet det gjentatte ganger og den skjærende kulden, kjempet det lille lammet tålmodig gjennom de høye snøfonnene, og ga uavbrutt fra seg små, bønnfallende rop som rev gjennom det hvite landskapet for å finne sitt livs eneste kjære.

Det klimatiske øyeblikket inntraff da Nuka fant kanten av den farlige sprekken, og oppdaget at Olav lå bevisstløs på den dype, frosne bunnen. Uten å nøle, skled det lille lammet og falt ned ved siden av eieren, og presset sin lille kropp tett inntil hans kalde bryst for å overføre litt av sin sparsommelige varme, samtidig som det uavbrutt gned hodet mot det bleke ansiktet og ga fra seg raske, desperate rop. De rare lydene i snøstormen fanget oppmerksomheten til en gruppe oppsynsmenn som patruljerte linjeburet i nærheten. Ved å følge Nukas bønnfallende rop, lyste de med lommelyktene ned i juvet og ble sjokkert over å oppdage den hjerteskjærende scene, og fikk raskt brakt den gamle mannen opp til nødhjelp i siste sekund.

Flere uker senere, da den nordiske våren begynte å avdekke sine første varme solstråler i de høye fjellsidene, hadde Olavs helse kommet seg helt. Da han vendte tilbake til det kjente tømmerhuset, klemte han Nuka tett til brystet med ubeskrivelig følelse, og verdsatte det halte lille lammet som et mirakuløst under gitt av naturen.

Dyrers oppriktige lojalitet og ubetingede kjærlighet er av og til den varmeste flammen som kan varme opp ensomme kriker og kroker, og frelse menneskers liv i de mest krevende øyeblikk.