De uopphørlige, øsende regnbygene i tre dager og netter på rad hadde forvandlet de bratte stiene langs de vestnorske fjellskråningene til brusende elver av gjørme som stuper ned i dalen. Midt i den skjærende kulden på det vindomsuste høylandet, ble den gamle vaktstua for oppsynsmennene, som lå bortgjemt blant endeløse, gamle furuskoger, det eneste holdepunktet for Hans, en oppsynsmann som hadde viet nesten hele livet sitt til skogene her. I en alder av sekstifem år var håret blitt grått, og bena hans bar på en gammel skade fra en redningsaksjon i sin tid, noe som gjorde at han beveget seg med en viss besvær. Vennen som holdt ham med selskap, var ikke et menneske, men et foreldreløst villsvin med kullsvart pels og det rare navnet Bruno.

Bruno hadde blitt reddet og tatt inn av Hans for to år siden da den satt fast i en dyp fjellsprekk etter et jordskred og hadde blitt forlatt av flokken sin i en fullstendig utmattet tilstand. Til å begynne med motsatte mange i oppsynsstua seg å beholde et vilt dyr, men Hans’ utholdenhet og godhjertethet hadde temmet villsvinet til en hengiven følgesvenn som aldri vek fra hans side. Bruno var utrolig smart; den forsto hver eneste lille kommando fra Hans, visste å rydde tørre kvister rundt verandaen av egen fri vilje, og holdt seg alltid tett inntil beina hans når skumringen falt på. Likevel var det som gjorde at de unge oppsynsmennene ofte var nysgjerrige og diskuterte, en svært merkelig vane Bruno hadde hver eneste kveld. Akkurat i skumringen tuslet villsvinet rolig bort til utstikkeren som stakk ut mot stupet, stod der rakrygget i timevis med snuten vendt mot den dype dalen nedenfor, og gav fra seg jevne, dype, surklende lyder som om den sendte signaler til noen langt borte.

Den natten ble det stummende mørket revet i stykker av blendende lyn og tordenskrall som dundret uavbrutt over fjelltoppene. Regnet pøste fremdeles ned som om noen tømte vann fra himmelen, og førte med seg stein og store trestammer som rullet ned fra skråningene. Inne i det lille trehuset flimret lommelyktlyset i takt med de tunge åndedragene til Hans, som kjempet mot et akutt anfall av leddsmerter på grunn av den økte luftfuktigheten. Plutselig spratt Bruno opp fra hjørnet av rommet. Den svarte pelsen reiste seg, ørene stod rett opp for å lytte, og den begynte å kaste seg mot tredøren med en kraft uten like, mens den stanget og ga fra seg paniske, knurrende lyder.

Hans skvett og miste medisinbegeret fra hånden. Da han så inn i de blårøde, hastverksprede øynene og den uforbeholdne uroen til villsvinet, visste han med sikkerhet at noe svært ille var i ferd med å skje der ute. Uten å nøle et sekund tok han på seg den fillete regnjakken, slo på den kraftige lommelykten og åpnet døren for å gå ut i uværet. Så snart døren gikk opp, skjøt Bruno fart ut i det tette mørket, uten å løpe langs den kjente stien, men svingte direkte inn i området ved det tørre bekkefaret som siden gårsdager kveld hadde vært oversvømt av gjørme og grumsete vann.

Lommelyktlyset som skinte foran, åpenbarte et skremmende syn. Ved foten av fjellveggen hadde en brusende flom feid med seg en del av oppsynsbilens lastebil og to unge ansatte som nettopp var på vei tilbake fra patruljering tidlig på kvelden. Den ene hadde rukket å klamre seg fast til et stort tre midt i strømmen, men den andre hadde blitt delvis begravet under et tjukt lag med gjørme og store steiner, var bevisstløs og holdt på å bli fullstendig revet med av vannmassene. Midt i det tåkeaktige rommet fylt av vann og gjørme var Bruno verken feig eller redd for kreftene i flomvannet. Villsvinet stupte rett ut i det kalde vannet, brukte sine sterke ben og den harde snuten til å grave opp de tunge lagene av gjørme og stein som tynget den unge oppsynsmannen, og brukte uavbrutt sin store kropp til å skjerme offeret mot de vilt rullende vannmassene.

Da Hans slepte seg bort til stedet ved hjelp av lommelyktlyset, gjorde synet foran ham at han ble så rørt at han ikke klarte å få fram et ord. Dyret som folk en gang hadde betraktet som vilt, som en gang hadde blitt forlatt i nød, stod nå stolt midt i strømmen og brukte alle sine krefter på å holde den livløse kroppen til den unge mannen fast slik at han ikke ble dratt med ned i avgrunnen. Med samling av sine aller siste krefter klarte Hans og Bruno å dra offeret opp på trygg grunn like før hele seksjonen av fjellveggen ovenfor raste fullstendig sammen i naturens tordnende brøl.

Noen dager senere, da tåken lettet og den varme solen vendte tilbake over de norske åssidene, tok den lille vaktstua imot spesielle gjester fra byen som kom for å hedre den stille helten. I det strålende morgensolen lå villsvinet Bruno godlynt ved verandaen, og av og til gned den den varme snuten mot hånden til den unge oppsynsmannen som akkurat hadde blitt reddet. Hans smilte mens han så på sin firbente venn, og innså at kjærlighet og oppriktighet ikke skiller mellom arter, og at de skapningene verden en gang glemte, noen ganger er nettopp de som bærer i seg det modigste hjertet for å redde liv.