Fjorden ved foten av Svartisen i Nord-Norge er kjent for sine enorme, mørkeblå isblokker som strekker seg ut i det kalde havet. I vintermånedene, når sjøen begynner å dekkes av tynne islag og den bitende kulden omslutter de kystnære fiskeværene, blir menneskenes tilværelse svært isolert. Her bor en ung snekker ved navn Magnus alene i et tømmerhus bygget helt i vannkanten. Magnus er en lavmælt person som valgte å trekke seg vekk fra byens støy for å finne balansen igjen etter et stort sjokk i arbeidslivet. Hans eneste selskap gjennom de ettermiddagene han tilbringer med å skjære treverk på husverandaen, er en liten steinkobbe med en skadet venstre luffe som han tilfeldigvis reddet sent på høsten før. Magnus har døpt selen Nuka. Til å begynne med var Nuka svært sky og holdt alltid en trygg avstand hver gang den stakk hodet over vannoverflaten for å motta biter av fersk sild fra Magnus’ hånd. Men gradvis, gjennom snekkerens tålmodige stell og kos, ble Nuka usedvanlig kjælen. Hver gang Magnus gikk ned til steinbredden og banket lett på den kjente jernbøtten, dukket selen opp igjen med store, glitrende svarte øyne som så tillitsfullt på ham, og løftet til og med hodet for at han skulle få klappe den fuktige pelsen forsiktig. For Magnus er Nuka ikke bare et reddet vilt dyr, men den eneste varme strålen som jager vekk kulden og ensomheten som har preget sinnet hans i lang tid.

Alt forløp seg i fred og ro helt til en helgeettermiddag da Magnus bestemte seg for å ro den lille robåten sin ut til vannet nær breen for å samle litt rekved som forberedelse til den kommende store stormen. Selv om været til å begynne med var ganske stille, er den arktiske regionen preget av vær som kan snu på et blunk. Mens Magnus sto og lesset store vedkubber opp i båten, lød et enormt smell som torden fra toppen av Svartisen. En kjempeisblokk sprakk plutselig opp og raste ut i vannet, og skapte en rullende minitsunami som feide rett mot den lille båten. Det forferdelige sammenstøtet gjorde at Magnus ble kastet ut i det iskalde vannet som bare holdt få plussgrader. De tykke vinterklærne ble raskt gjennomvåte og kjentes tunge som stein, og trakk kroppen hans ned under den grå isflaten. I denne kritiske situasjonen førte et plutselig temperatursjokk til at Magnus stivnet i hele kroppen, synet ble svakt og bevisstheten sluknet. Brystsmerter på grunn av oksygenmangel og en hvit død lukket seg sakte over den ulykkelige mannens hode.

Akkurat i det øyeblikket han var nær ved å dø under den iskalde havbunnen, skapte selens overlevelsesinstinkt og dype følelser for ham et mirakel. Fra vannkanten i nærheten hadde Nuka vært vitne til hele hendelsen der Magnus ble kastet ut i sjøen. Uten frykt for det kaotiske strømvirvelen og de skarpe isbitene som fremdeles falt ned, kastet selen seg raskt ut i den ville strømmen. Med skarpe og klare øyne i det kalde vannet, lokaliserte Nuka umiddelbart Magnus’ synkende kropp. Med selens smidige og sterke muskulatur svømte Nuka frem, og brukte sitt lille, men faste hode til å dytte kraftig mot Magnus’ bryst for å få ham opp til overflaten. Ikke nok med det, selen brukte sine sterke luffer til å padle i vannet, og skjøv og dro den bevisstløse redningsmannens kropp mot et flatt isstykke tett ved fjordbredden der mennesker kunne få tak.

Akkurat da så fru Astrid, en eldre kvinne som sjekket fiskegarn på bakken ovenfor fiskeværet, det forferdelige synet i vannet. Da hun gjenkjente Magnus’ kjente oransje jakke og så en sel som iherdig dyttet mannens kropp mot iskanten, ropte hun i all hast og ba ektemannen om å hente båre og tau og løpe ned til strandkanten. Takket være selens tidsmessige hjelp med å lokalisere og holde Magnus fra å synke dypt ned i strømvirvelen, klarte redningsmannskapene å trekke Magnus opp av vannet i tide og utføre hjerte-lunge-redning før hypotermien tok livet av ham.

Da Magnus våknet opp i det koselige huset med knitrende peis og varm kopp te i hånden, visste han at han hadde blitt gjenfødt fra dødens rike. Da han så ut av det lille vinduet som vendte rett mot fjorden, krusete vannflaten seg svakt. På en liten isflage nær land løftet Nuka hodet høyt og utstøtte de kjente, klare lydene som for å spørre om det gikk bra med menneskevennen. Magnus smilte med tårer i øynene og følelser som veltet inn over ham, og han gikk sakte ut på verandaen, vinket til sin stille helt og kjente dypt på at liv og kjærlighet alltid finner en måte å spire på selv på naturens mest ugjestmilde steder.