De ruvende klippene på øygruppen Svalbard er helt mennesketomme om vinteren, med unntak av lyden av bølger som slår mot iskanten, og vinden som hyler gjennom de skarpe fjellspissene. På en forlatt oseanografisk forskningsstasjon som hadde blitt pusset opp til en midlertidig bolig, holdt den syttien år gamle meteorologiske ingeniøren Torstein på med å egenhendig sjekke solenergisystemet. Håret var blitt helt hvitt, og hendene var hardhudede etter årene med kamp mot det barske været i nord. Likevel var han fast bestemt på å bli værende her for å fullføre den siste dataserien før han offisielt gikk av med pensjon.

Selskap gjennom det siste halvåret hadde han hatt i en arktisk havørn som han hadde gitt navnet Skar. Den første dagen de møttes, hadde Skar fått en alvorlig skade på den ene vingen etter å ha krasjet inn i en antennemast i en virvelstorm, og hadde falt ned på verandaen hans. Torstein hadde forsiktig bandasjert den brukne vingen, matet den med småbiter av Torsk og holdt den inne i huset helt til Skar var fullstendig restituert. Selv om ørner naturlig nok har et vilt instinkt og holder avstand til mennesker, pleide Skar, etter å ha begynt å fly fritt på himmelen igjen, ofte å komme tilbake for å sette seg på taket og avgi lyse skrik som en måte å hilse på sin gamle velgjører på.

Likevel ble freden i denne utposten i verden raskt revet i stykker av en ekstrem arktisk vinterstorm. Temperaturen stupte ukontrollert til trettifem minusgrader, kombinert med vindkast av stormstyrke som flerret opp store isflak ute på havet. Under et forsøk på å gå ut for å sikre ventilasjonsrøret som hadde blitt blåst skjevt av stormen, ble Torstein plutselig truffet av et isflak som gled ned fra taket, og ble slått i bakken og falt ned i en dyp grop dekket av et tjukt lag med porøs snø like ved kanten av stupet.

Det kraftige sammenstøtet gjorde Torstein bevisstløs, mens det høyre beinet satt fastklemt under en tung isblokk. Da han våknet til en kjøttskjærende smertelidelse og en iskald kulde som lammet hele kroppen, innså han med et sjokk at satelittelefonen hadde blitt kastet langt utenfor rekkevidde nede i den dype gropen. Rundt ham var det stummende mørke i polarnatta, og ikke et menneske kunne høre ropene om hjelp midt i stormens tordnende brøl. Den gjenværende levetiden hans kunne nå telles i minutter ettersom hypotermien sakte fratok ham bevisstheten.

Akkurat i det håpet holdt på å slukne, suste en skygge ned fra den stupbratte klippen. Det var Skar. Med det skarpe synet sitt, som var vant til mørket, gjenkjente havørna at mennesket som hadde reddet den, var i fare nede i gropen. Uten å nøle fløy Skar rett ned, gravde de skarpe klørne sine dypt inn i Torsteins tjukke jakke, og utstøtte kontinuerlig skjærende skrik mens han slo vilt med vingene for å vekke oppmerksomhet.

Men vekten av et menneskelegeme kan ikke løftes av en fugl. Da Skar innså at han ikke klarte å redde mannen ut fra den tyngende isen på egen hånd, fløy han umiddelbart opp i snøstormhimmelen. Han fløy rett mot den lille tømmerhytta litt over to kilometer unna, der en gruppe forskere søkte ly for stormen. Havørna dundret hodet inn i glassvinduet, hakket løst med nebbet og skrek ut desperate, uvanlige lyder helt til en av forskerne la merke til det og åpnet vinduet for å se ut.

Da forskeren så Skar fly i sirkler, stadig peke mot det dype stupet og fly tilbake igjen med et panisk uttrykk, skjønte han umiddelbart at noe galt hadde hendt med Torstein. Han ropte opp redningsgruppen, tok med seg en flomlyskaster med høy kapasitet og en isspade, og løp av sted under ledelse av den modige ørnas vekslende bevegelser.

Flomlyset skinte til slutt ned i den dype gropen, der Torstein hadde besvimt av kulde. Redningsmannskapet knuste tidsnok den tyngende isblokken, dro ham opp og brakte ham til den akutte førstehjelpsstasjonen før døden rakk å frata ham livet.

Noen uker senere, da Torstein hadde kommet seg på sykehuset i Tromsø og vendte tilbake til forskningsstasjonen, var det første han gjorde da han kom ut på verandaen, å løfte blikket mot den frosne himmelen. Fra toppen av den høye klippen gled et mektig vingespenn forbi det flammende nordlyset, og utstøtte et gjenkjennelig rop for å ønske den gamle vennens hjemkomst velkommen.