Det gule lyset fra det lille vinduet i tømmerhuset, som lå gjemt dypt inne i den enorme furuskogen i utkanten av Tromsø i Norge, kastet svake lysstriper ut over det tjukke snødekket. Der inne satt sekstifem år gamle Ingrid, som levde alene etter at mannen hennes gikk bort, og leste stille i en bok ved siden av en knitrende vedovn. Verdenen hennes i disse høst- og vintermånedene kretset utelukkende rundt lyden av vinden som hiet gjennom de gamle furutrærne, og den omsluttende stillheten i den arktiske vinteren.

Selskapet hennes gjennom det siste året hadde vært et lite, arktisk rødt ekorn med skinnende rødbrun pels, stor, buskete hale og livlige, svarte øyne. Ingrid hadde gitt det navnet Pip. Det skjebnebestemte vennskapet startet en kald høstdag da hun oppdaget at Pip hadde satt fast den ene foten i et nettinggjerde i hagen, utslitt og skjelvende. Det var hun som omhyggelig brukte en tang til å klippe over ståltråden, smurte på desinfeksjonsmiddel og matet den lille med deilige hasselnøtter helt til såret var fullstendig tilhelet. Selv om ekorn av naturen er ville dyr, hadde Pip aldri dratt langt av gårde. Hver eneste morgen dukket det opp i vinduskarmen og lagde små, hakkende lyder for å kreve noen furukjerner som hun hadde gjort klart.

Likevel ble denne lune og trygge freden revet i stykker en tirsdag kveld da tiårets kraftigste snøstorm plutselig slo til. Temperaturen stupte brått til trettifem minusgrader, og kraftige vindkast veltet store furugrener og ødela piperørene, noe som førte til at eksosen fra ovnen lakk baklengs inn i rommet. Mens Ingrid skyndsomt reiste seg for å åpne ventilen, spredte den giftige røyken og store mengder karbonmonoksid seg raskt, noe som gjorde henne svimmel, før hun falt om på gulvet og miste bevisstheten umiddelbart.

Rommet sank inn i mørke og en kulde som trengte seg på for hver sekund, mens huset lå titalls kilometer unna nærmeste bygd, slik at ikke et menneske kunne høre ropene om hjelp midt i den rasende snøstormen.

Stilt overfor den overhengende faren merket det lille røde ekornet Pip – som gjemte seg i det lille reiret under takskjegget – at noe var galt da det ble påfallende og skremmende stille inne, og det kjente lyset var borte. Med sine skarpe instinkter klorte Pip kraftig på vindusglasset, før han krøllet seg gjennom den smale åpningen på det lille ekstrarøret for å komme seg inn i stua.

Da han oppdaget at Ingrid lå livløs på det kalde gulvet, løp det lille ekornet i ring rundt henne, hoppet opp på brystet hennes, klorte forsiktig på kinnet hennes med frambena og utstøtte skarpe, gjentatte skrik for å vekke den gamle velgjørernen. Men Ingrid var fullstendig bevisstløs.

Da Pip innså at han ikke klarte å vekke henne, rettet han oppmerksomheten mot nødutstyrsboksen som stod på det lave stuebordet – der det lå en bærbar satellittvarslingsknapp som Ingrid en gang hadde vist ham på gøy. Med en utrolig utholdenhet sammenlignet med sin lille kropp på under tre hundre gram, bet ekornet seg fast i stroppen på esken og dro den over teppet helt til esken falt ned på gulvet, slik at lokket spratt opp og den røde nødknappen kom til syne.

Pip brukte forbeina og hodet til å stange gjentatte ganger mot knappen helt til en Pip-lyd lød, noe som aktiverte posisjonssignalet som ble sendt til redningssentralen i byen. Etter å ha fullført sin livsviktige oppgave, krøllet det lille dyret seg sammen, la seg tett inntil Ingrids kalde håndledd, og brukte den lille kroppen og den varme pelsen sin til å overføre litt sårt trengt varme for å holde liv i henne.

To timer senere brøt snøredningsmannskapet seg gjennom døren til det giftfylte huset og fikk brakt Ingrid til universitetssykehuset i Tromsø i grevens tid.

En uke senere, da Ingrid var frisk igjen og kom tilbake til det kjente tømmerhuset, var det første hun så da hun åpnte ytterdøren, det lille røde ekornet Pip som ventet på trappen med den buskete halen i været av glede. Med gråten i halsen omfavnet hun den lille krabaten og verdsatte skapningen som hadde overvunnet alle grenser for å redde livet hennes midt i den frosne vinteren.