En ugjennomtrengelig snøstorm dekket hele den frosne øygruppen Svalbard, og forvandlet alle veier til drivende isdyner under tretti kuldegrader. I det lille tømmerhuset isolert i utkanten av Longyearbyen, satt fru Astrid, en sytti år gammel enke, og hutret ved peisen der veden nesten var brent ut. Midt i denne øde og kvelende kalde stillheten, lød en jevn og klaprende lyd fra inngangsdøren, som om en hov eller en hard gjenstand banket lett mot treverket. Til å begynne med trodde fru Astrid at det bare var en tregren som ble pisket hardt av vinden, men lyden gjentok seg kontinuerlig, travelt og med en merkelig innstendig¬het som fikk en ubeskrivelig uro til å våkne i hjertet hennes.

Fru Astrid fulgte lyden, gikk langsomt bort til døren, vred om dørhåndtaket og åpnet den på gløtt inn i en liten glippe midt i den tåkete snøstormen som hvinte syklisk på utsiden. Det som møtte den gamle kvinnens blikk, var den kjente skikkelsen av en gammel hannrein, med en tykk pels dekket av hvit snø og et stort, karakteristisk buet gevir. Dette dyret pleide ofte å streife rundt i området i nærheten av huset hennes for å lete etter litt frossen mose, men det hadde aldri oppført seg på en så merkelig måte som i natt. I stedet for å vente på mat, stanget den hodet hardt mot døren gang på gang, med store, tårefylte øyne som så rett på fru Astrid, før den snudde seg og løp tilbake i full fart mot den bratte kløften der isveggen stod i fare for å rase ut.

Det rare var at reinen ikke stakk av i det hele tatt, men fortsatte å løpe for så å snu seg for å sjekke om hun fulgte etter, mens den utstøtte tunge og hvesende pusten som om den prøvde å signalisere til den gamle damen at hun måtte bli med med en gang. Et instinkt fortalte fru Astrid at noe fryktelig forferdelig holdt på å skje, for dette ville dyret oppsøker bare mennesker når de står overfor en livstruende trussel eller en stor ulykke. Til tross for den bitende kulden som kunne kreve et liv når som helst, kastet hun på seg den gamle reinskinnspakken, tok med seg en kraftig lommelykt og fast bestemt på å gå ut av den varme verandaen for å følge dyrets fotspor.

I det svake lyset fra lommelykten ledet den gamle reinen fru Astrid gjennom smale steinkløfter, der enorme iskolonner ventet på å falle ned fra de høye fjelltoppene. Jo dypere de gikk inn, jo høyere ble vindkastene, og der midt i den hvite snøen åpenbarte det seg et hjerteskjærende syn for den gamle kvinnen. Under en liten steinhule som var halvt begravet i snø, lå hennes ti år gamle barnebarn Julian urørlig i en halvt bevisstløs tilstand, med gutten sin jakke revet i filler etter å ha sklidd og falt ned i en ravinesprekk siden tidlig kveld. Barnets kropp var blitt iskald, med et pust som var så svakt at det knapt kunne merkes i den ekstreme kulden.

Det viste seg at akkurat denne gamle reinen hadde oppdaget den fastlåste gutten, og i flere timer hadde brukt sin egen varme kropp til å dekke og skjerme barnet mot vind og snø, før den bestemte seg for å prøve å løpe til det nærmeste huset for å tilkalle hjelp. Da gutten så bestemoren sin dukke opp, åpnet han øynene såvidt, hvisket navnet hennes med tårer av anger og smerte. Med all sin gjenværende styrke fra alderdommen klemte fru Astrid barnebarnet sitt tett inntil seg, tok det lille teppet hun hadde med seg og pakket gutten godt inn, samtidig som hun trykket på nødpeilesenderen som lå i lommeboken.

Bare minutter senere hadde byens profesjonelle redningsteam funnet posisjonen ved hjelp av nødsignalet og var raskt på plass, og tok begge bestemor og barnebarn opp på spesialscooteren for å frakte dem til sykehuset i tide. Da redningsteamet kom tilbake for å rydde opp tingene sine, oppdaget de forbløffet at den gamle reinen var fullstendig utmattet, den lå stille ved en stor stein, og dens siste åndedrag smeltet sammen med den kalde, hvite snøen etter at den fullt ut hadde fullført oppdraget med å beskytte et menneskelig liv.

Gutten Julian kom seg helt etter flere dagers behandling på sykehuset, og minnet om den modige reinen som reddet livet hans forble dypt gravert inn i hans sinn resten av livet. I det lille tømmerhuset på Svalbard plasserte fru Astrid et trestykke skåret ut som en rein ved vinduskarmen vendt mot fjellene, som en evig hyllest til den storslåtte skapningen som ofret sitt siste åndedrag for å bevare familiens fremtid.