Midt i et øde landskap helt i nord i Norge, der vinteren strekker seg ut med lange, mørke netter og tykk snø som dekker alle stier, lå den lille kystbygda Tromsø svøpt i en kald ensomhet. Der levde det en gammel hare som for lenge siden var blitt glemt av de lokale innbyggerne. Den pleide sjenert å lete etter småbiter av tørre røtter nær skogkanten. Dyret hadde lange ører som hang ned, og den hvite pelsen hadde blitt grågul av gjørme og rim, noe som gjorde at den så ynkelig og malplassert ut i den storslåtte, men ugjestmilde naturen. Ingen la merke til den, bortsett fra Magnus, en pensjonert fisker som hadde venstre seg til å leve alene i et lite trehus etter at hans snille kone døde. Magnus pleide å legge ut en neve tørt gras og noen brødsmuler på trappa når det blåste opp til storm, og så på det som en stille deling av skjebne mellom ensomme sjårer. Men bak det skjelvende utseendet og de tåkete, aldersdøve øynene, bar skogsharen på et sterkt overlevelsesinstinkt og en merkelig hemmelighet som ingen kunne ha forestilt seg.

Hver gang mørket falt på, i stedet for å finne en varm hule for å gjemme seg for den bitende kulden som truet med å senke kroppstemperaturen, dukket den gamle haren opp med stahet i et bortgjemt hjørne bak naustet til Magnus. Den klorte med slitte klør i den harde snøen, og lagde jevne, grøssende skrapelyder, som om den prøvde å advare om en usynlig fare som lå skjult dypere nede i jorden. Magnus trodde først bare at det var en villturs naturlige leting etter mat, helt til en stormfull helgeettermiddag. Den dagen bestemte Magnus seg for å sjekke trebåten sin som var fortøyd ved fjorden før en stor snøstorm feide inn. Den gamle haren bråbestemte seg for å bryte seg gjennom den dype snøen, fløy fram foran føttene hans, rygget gjentatte ganger og lagde rare, kvalte skrik – en lyd man aldri hadde hørt fra en hare. Magnus jaget sint vekk dyret fordi han trodde det var i veien, og fortsatte ned den glatte skråningen som ledet ned til vannkanten. Akkurat idet han satte foten på en tynn isflak dekket av hvit snø som skjulte et dypt hull utgravd av underjordiske havstrømmer, lød et øredøvende knak. Isen sprakk uventet under vekten av kroppen hans og slukukete ham i det iskalde, svarte vannet på et øyeklikk, slik at han ikke en gang rakk å rope om hjelp.

Midt i det hvite landskapet der bare vinden hyl gjennom fjellkløftene, kjempet Magnus fortvilet i det iskalde hullet. Kreftene tok slutt etter hvert som den lammende kulden nummet hvert muskelfiber. Den tjukke jakken som var gjennomvåt av vann, ble som en tung blyklump som trakk ham ned i dypet, mens beina satt fastklemt mellom to undervannssteiner under den tjukke isen. Da bevisstheten begynne å svinne og øynene lukket seg i ytterste fortvilelse, kastet en liten, hvit skikkelse seg plutselig ut mot kanten av ishullet. Det var den gamle haren som han en gang hadde hjulpet med noen brødsmuler. Uten å bry seg om sin instinktive frykt for det ville vannet, nølte ikke dyret i det hele tatt, men brukte alle sine krefter på å grave vilt i den frosne puddersnøen rundt kanten av hullet. Den dyttet uavbrutt små, tørre kvister og biter av granbark som den hadde båret med seg fra den dype skogen, ned i vannkanten. Denne modige og utrolige handlingen skapte et skjørt holdepunkt midt i livsfarens øyeblikk. Overlevelsesinstinktet og den tause takknemligheten forvandlet en liten, svak skapning i bygda til et eneste håpets fyr i denne kalde villmarken.

Takket være strukturen av kvister og rørelementer som haren stadig dyttet ned, grep Magnus tak i dem ubevisst i dødens nærhet, og brukte sine siste krefter til å skyve kroppen opp fra det iskalde vannet. Han klamret seg fast til den mer solide iskanten takket være materialene som haren fremdeles møysommelig trakk til seg fra den nærliggende skogen, og dro deretter kroppen sin, som var nummen av kulde, opp på den trygge snøbredden litt etter litt. Liggende og pustende tungt på den hvite snøen, med blikket festet på den lille haren som skjelvende sto ved siden av ham med hengende ører og våte øyne av rim, brast Magnus ut i gråt midt i det enorme landskapet i Nord-Norge. I det øyeblikket syntes grensen mellom menneske og dyr å forsvinne, og bare den dype resonansen av to ensomme sjeler midt i den ugjestmilde naturen ble igjen. Han holdt haren tett inntil brystet, og overførte litt av den sparsomme varmen som var igjen gjennom den tykke jakken, mens dyret gned hodet mot halsen hans og lagde lave lyder som en mild trøst etter panikken.

Fra den skjebnesvangre ettermiddagen av var det vesle trehuset ved Tromsø-fjorden verken kaldt eller ensomt lenger. Den gamle skogsharen flyttet permanent inn i huset, og lå og rullet seg varmt sammen på et tykt ullteppe ved siden av peisen som spraket med gule flammer hver vinterkveld. Magnus avsatte et eget lite hjørne ved vinduskarmen for å stelle for sin spesielle redningsmann med de fineste måltidene, og veide opp for den lange perioden med sulten vandring i den dype skogen. Da folk i bygda hørte den uvanlige historien om den modige haren, ble de sjokkert og kom på besøk med respekt for den lille skapningen som en gang hadde reddet et menneskeliv. Historien spredte seg over hele regionen som et rørende bevis på oppriktig kjærlighet og grenseløs takknemlighet mellom mennesket og dyrene. Godhetens kraft er noen ganger gjemt på de mest uventede steder, og minner oss på at hver eneste skapning på denne jorden bærer på et magisk kjærlighetsbudskap.