Midt i den beinkalde nordiske vinteren, mens mørketiden omslutter Lofoten i Norge, lyser det gamle fyrtårnet på det forblåste svaberget fortsatt stille med et varmt, gult lys. For innbyggerne i den lille fiskerlandsbyen ved foten av fjellet er dette lyset et symbol på fred, men for Lars, en mann som har fylt søttiogfire år, er det den eneste gjenværende verdenen etter at hans livslange ektefelle gikk bort. Han lever et tilbaketrukket liv med å kontrollere signallyasjonen, i selskap med brølende vind fra Norskehavet og en liten skapning han en gang trodde ikke kunne bringe annet enn bry: en gammel, såret fjellhare som han kalte Storm.

For noen måneder siden dukket Storm opp på steintrinnet med det ene øret flosset og bakbeina halte etter å ha gått i en gammel dyrefelle. Lars hadde tenkt til å slippe den fri etter å ha bandasjert skadene, men dyrets klare, triste og heroiske øyne fikk ham til å ombestemme seg. Det rare var at Storm ikke virket redd for mennesker; tvert imot hadde den en uforståelig vane: nøyaktig ved midnatt, når snøstormen begynte å rase som verst utenfor, reiste Storm seg på bakbeina og klorte desperat på den murgamle tredøren til kontrollrommet, med ørene vendt bakover mot nord, der den uframkommelige kløften kalt Svartevind-dalen lå. Denne gjentatte handlingen uke etter uke hadde tidligere irritert Lars, som trodde dyret hadde fått hjerneskade etter ulykken. Han bare sukket, bar den bort til det slitte ullteppet ved peisen, brygget litt varm grøt og trøstet den overflatisk, uten å ane at den merkelige utholdenheten var en advarsel fra naturens harde overlevelsesinstinkt.

Den natten tok været i Lofoten en verken sett eller hørts verre vending på ti år. Snøstormen, med full storm i kastene, veltet fjerntliggende strømmaster, kuttet all kommunikasjon fullstendig og forvandlet hele havet til en ugjennomtrengelig, hvit dis. Lars holdt på å sjekke reservetanken i kjelleren da han hørte et grøssvekkende dunk – ikke fra den kjente tredøren, men lyden av vind som hylte gjennom et vindu som stormen hadde bladd opp. Med én gang skjøt Storm ut i mørket, stormet rett bort til hjørnet av stuen, stanget snuten hardt mot Lars’ vinterstøvler og klorte i buksebeina hans med en overnaturlig kraft han aldri før hadde sett. Den gamle harens blikk bar ikke lenger preg av den vanlige mildheten, men glødde av desperasjon og panikk, som om den forsøkte å formidle et livsviktig budskap. Det var ikke tid til å nøle; Lars grep den gamle stormlykten, den tykke saueskinnsjakken og snurret skjerfet stramt rundt halsen. Han åpnet hoveddøren på vid gap, der vekten av vind og snø umiddelbart slo mot ansiktet hans som skarpe kniver, og fulgte etter Storms svake, hvite skikkelse som føyk av sted gjennom uværet.

Den gamle haren ledet an med en utrolig smidighet, og tok seg over glatte svaberg dekket av is som en vanlig eldre mann ville hatt problemer med å mestre. Lars gispet etter pusten, med brystet snørt sammen av den isende kulden som trengte dypt inn i lungene, mens han slepte sine tunge skritt etter refleksen fra Storms pels. Hele verden så ut til å forsvinne i den hvite snøstormen, bare etterlatt med den skremmende vindhylingen og lyden av dyrets klør som skrapet mot steinene. Etter nesten en halv kilometer gjennom den farlige skråningen, stanset Storm brutt ved kanten av en dyp kløft der et snøskred nettopp hadde begravet deler av stien. Ut fra det tjukke, kalde snølaget lød en svært svak klynkelyd, fullstendig druknet av naturkreftene. Med all sin gjenværende styrke kastet Lars fra seg stormlykten, og gravde i isen med bare, gamle hender. Under den kalde, hvite snøen lå den sammentrukkede kroppen til en tolv år gammel tysk turistgutt, sterkt nedkjølt, bevisstløs og i ferd med å gli inn i en evig søvn i den iskalde ørkenen. Det viste seg at gutten på en uplanlagt ekspedisjon tross stormvarslene om ettermvelden hadde sklidd og falt ned i denne kløften, og bare en fjellhares skarpe instinkter og fantastiske hørsel, utviklet over lang tid i polare strøk, kunne ha fanget opp denne svake ropen om hjelp fra hundrevis av meters avstand i nattemørket.

I det øyeblikket Lars omfavnet guttens iskalde kropp, trakk ham opp av snøhullet og brukte sin eneste jakke til å holde ham varm, sviktet den gamle mannens krefter fullstendig. Han falt om på den hvite snøen, men med en gang hoppet Storm opp på brystet hans, klappet lett på kinnet hans med frambeina og utstøt skarpe, hastige pipelyder for å hindre ham i å sovne inn i den endeløse kulden. Denne utholdende lyden i den tause snøstormen ble en mirakuløs kraft som vekket en sterk vilje til å overleve i den gamles hjerte. Med sine siste krefter ropte han hes ut i natten, kombinert med det blinkende lyset fra en lommelykt som gutten uvitende hadde i lommen. Heldigvis hadde redningsmannskapet fra landsbyen ved foten av fjellet, etter flere timer med å følge fyrtårnets spor, omsider oppdaget det svake lyset og nådd frem før det var for sent.

Da vinters morgensol så vidt skinte gjennom det rimete vindusglasset på bygdas helsestasjon, åpnet Lars øynene og så den unge turistgutten sitte på sengekanten, mens han holdt fast rundt den rynkete hånden hans med tårevåte øyne og grenseløs takknemlighet. Ved siden av lå fjellharen Storm rolig på en tykk, varm pute som landsbyordføreren personlig hadde tatt med for å vise sin respekt for den lille helten i regionen. Fra den dagen av var det ensomme fyrtårnet på Lofoten-berget ikke lenger et sted preget av ensomhet og triste minner; det ble et felles hjem fylt med menneskelig varme, der et dyr som var etterlatt ved dødens rand, vendte tilbake for å redde en gammel manns liv og tenne håpet for en liten sjel midt i det nordiske islandskapet.

Mot og oppriktig kjærlighet skiller ikke på arter; noen ganger skinner de aller sterkest fra de minste skapningene som verden har glemt.