Vinteren i år i kystområdene i det sørlige Norge kom tidligere enn vanlig, og brakte med seg voldsomme snøstormer som feide rett inn fra Nordsjøen mot de bratte fjellsidene. I en liten fiskerlandsby, der de mørkerøde trehusene stille lente seg mot fjellkjeden dekket av hvit is, bodde Olav alene i et lite trehus ved fjorden. I en alder av syttito år var ikke skrittene hans lenger så raske som før, og hendene ble ofte stive hver gang fuktigheten og den skjærende kulden trengte seg gjennom dørsprekkene. Den eneste vennen som holdt ham med selskap gjennom de lange, endeløse dagene, var ikke en vanlig hund eller katt, men en væren med tykk, gråaktig krøllull ved navn Barnaby.

Barnaby var ikke som de vanlige sauene i den gamle flokken på nabogården. Han hadde blitt forlatt av sin tidligere eier for to år siden på grunn av et lite handikap i det ene bakbeinet som gjorde at han haltet litt, i tillegg til ører som hang ned med et trist uttrykk. Da Olav tilfeldigvis oppdaget at Barnaby var fanget under en gammel halmbolle en kald høstettermiddag, var det stakkars lammet tynn som en skjelett, med et blikk fylt av frykt og hjelpeløshet mot ham, som om det hadde godtatt å gi opp alt håp om å overleve. Uten å bry seg om naboenes protester, tok Olav Barnaby med til fjøset, varmet vann med egne hender, matet ham med tørket gراس skje for skje og stelte hvert eneste lille sår på kroppen hans. Gradvis, gjennom de lange vintrene, ble Barnaby ikke bare frisk, men også en uunnværlig del av den gamle mannens ensomme liv.

Hver morgenen, uansett hvor tøft været var, tuslet Barnaby like bak ryggen til Olav ut på den lille tunet foran huset, og gned hodet mot Olavs bukser som en taus morgenhilsen. Folk i landsbyen så ofte synet av de to skikkelsene – en gammel mann og en sau – som gikk sakte mellom den salte sjøtåken. Likevel var det som gjorde landsbyboerne nysgjerrige og noen ganger vanskelige å forstå, Barnabys merkelige vaner hver gang kvelden falt på. Sauen nektet aldri å gå inn i fjøset så det ble mørkt, men stod ofte dumt ved tregjerdet og stirret med sine triste øyne opp på fjellsiden bak huset, der gamle furutrær stod stille midt i det hvite snødekket. Ingen visste hva han så på eller hva han ventet på oppe på den øde åssiden, der vindkastene blåste sterkest og det ikke var noen mennesker å se.

Den natten ble snøstormen virkelig til en hvit katastrofe. Lyden av vind som ulte gjennom tretaket lød som brølet fra et voldsomt villdyr, veltet store furugrener og virvlet opp tykke lag med snø som dekket til stiene. Inne i det lille huset kastet det gule lyset fra den gamle peisen svake, flimrende skygger. Olav satt i sin vante gyngestol i tre, med en kopp varm te med litt honning i hånden for å jage bort kulden som snek seg gjennom hvert eneste trestykke. Plutselig lød en rar lyd fra tunet utenfor. Det var ikke den vanlige krafsingen mot døren fra stormen, men rytmiske, bestemte og svært intense bankelyder på den tykke eikedøren.

Olav rynket pannen, satte tekoppen på bordet og tok raskt på seg den tunge, tjukke ulljakken. Da han så vidt åpnet døren, veltet en isende kald vind med millioner av knivskarpe snøfnugg inn i rommet og fikk veken til å flimre voldsomt. Rett foran dørstokken stod ingen andre enn Barnaby. Men det som var merkelig og fikk Olavs hjerte til å snøre seg sammen, var sauens tilstand i dette øyeblikket. Den vanlige tjukke ullen var nå tilgriset og frosset stiv til små isblokker. Barnabys øyne var vidåpne og lyste av en hastverk som aldri før. Han rygget ikke, men stanget umiddelbart med snuten mot Olavs ben, og ga fra seg dype, kvelende lyder fra brystet. Da Olav tok et skritt tilbake, snudde sauen seg og løp rett mot den nordlige fjellsiden, der mørket og den hvite snøen slukte alt, før han snudde hodet igjen og så på ham som om han hastet med noe ytterst viktig.

Intuisjonen til en mann som hadde opplevd dusinvis av tøffe vintre, sa Olav at noe ekstremt ille holdt på å skje. Uten å nøle et sekund til, tok han tak i stormlykten, snørte det tykke ullskjerfet rundt halsen og satte foten ut i snøstormen sammen med Barnaby. Med en gang gikk den halte sauen foran, og brøytet seg modig gjennom det dype snølaget opp til knærne. Det svake gule lyset fra Olavs lykt kastet rare skikkelser på den hvite snøen, men Barnaby nølte ikke et sekund. Han stoppet stadig opp, snuste på lukten i vinden og fortsatte å vise vei, og trengte dypt inn i den smale kløften der færrest mennesker ferdes.

Midt i den øredøvende, tordnende lyden av vindstormen, falt en svak og skjør lyd som et sukk tilfeldigvis inn i Olavs øre. Mellom snøskredet som nettopp hadde falt ned fra den høye klippen, tittet en knallrød ullhanske fram. Olavs hjerte syntes å stoppe. Under den kalde snøen lå lille Lina, den ti år gamle barnebarnet til naboen tre kilometer unna huset hans. Den ettermiddagen hadde jenta sneket seg opp på åsen for å lete etter familiens bortkomne lam, og hadde uheldigvis blitt begravet i et lite snøskred på grunn av stormvindens vekt. Linas lille kropp var helt stivnet av kulde, leppene var lilla og pusten så svak at den nesten ikke kunne kjennes lenger.

I det øyeblikket han så den lille hånden begravet i snøen, løp Olav frem som om han gjenvant sin ungdoms styrke. Med skjelvende hender gravde han opp den kalde snøen og trakk jenta ut av den hvite, dødelige fellen. Men i denne femten minusgradene var det å ta med et bevisstløst barn hjem alene langt over styrken til en syk, gammel mann. Akkurat i det mest håpløse øyeblikket kom Barnaby bort, lente kroppen sin tett inntil jentas side. Sauen brukte hele kroppstemperaturen sin til å varme opp Linas bein som holdt på å miste livet, og slapp samtidig ut høye rop ut i natten som et slags nødsignal. Bare minutter senere dukket lommelyktlyset fra redningsmannskapet i landsbyen, guidet av Barnabys skrik, opp i det fjerne og bar med seg et glimt av håp om å redde det lille livet som stod på randen av avgrunnen.

Noen dager senere, da snøstormen hadde lagt seg og den sjeldne, gule vintersolen i Norge skinte ned på de snødekte takene, gikk praten livlig i den lille landsbyen om den merkelige tapperheten til sauen Barnaby. I den koselige stuen fylt med duften av nystekte vafler satt lille Lina med det røde skjerfet på sofaen, og holdt forsiktig rundt Barnabys hals mens hun presset kinnet mot hans myke, krøllete ull. Olav stod ved vinduet og så ut over det lysfylte tunet, mens en uvanlig fredelig og varm følelse bredte seg i brystet hans. Dyret som en gang ble glemt av verden, hadde nå reddet et liv, og nettopp det livet varmet igjen opp et helt samfunn som frøs i den arktiske vinteren.