I det villeste og kaldeste området på Svalbard i Norge, der de turkisblå isbreene strekker seg så langt øyet kan se og mørket varer i måneden etter måned, bodde det en mann som het Johan. I en alder av sekstifem år bodde Johan alene i en forlatt meteorologisk observasjonsstasjon som lå på kanten av en bratt fjellside. Mange år tidligere hadde en forferdelig gruvekollaps i dette området røvet livet til hans nærmeste kolleger, og etterlatt et dypt og uhelbredelig sår i Johans sjel. Siden den gang valgte han å holde seg unna andre mennesker, leve i isolasjon med en gammel radio og tunge minner, og stenge seg ute fra den varme verdenen utenfor.
En januarknatt da utetemperaturen sank til tretti kuldegrader, og det svake lyset fra nordlyset skinte over de enorme isblokkene, hørte Johan noen lette skrapelyder mot treplanken under vinduskarmen. Først trodde han det bare var lyden av stormen eller en isbre som sprakk langt borte. Men lyden gjentok seg regelmessig, ledsaget av en liten, ynkelig klynking. Forsiktig åpnet han den tykke, frostsikrede tredøren litt på gløtt, og så en liten skapning som lå krøllet sammen og skalv på den hvite snøen. Det var en fjellrev med en tykk, snøhvit vinterpels, men det ene øret var blodig og skadet, og bakbeinet satt fastklemt i en gammel, rustset metallfelle etterlatt av en jeger. Revens perleklare øyne så opp på ham, uten antydning til frykt, og bar bare på et knusende tålmodig uttrykk.
Johan ble stive av overraskelse. I løpet av alle årene han hadde levd isolert i dette dødsriket, hadde han sett mange ville dyr, men aldri før hadde en rev oppsøkt mennesker på egen hånd for å be om hjelp i en så desperat situasjon. Hans langvarige ensomhet ble plutselig rørt av den lille skapningen som utholdt en uutholdelig smerte. Johan bøyde seg raskt ned, brukte en liten tang til å knekke jerntråden som klemte om revens fot, og løftet den deretter forsiktig inn i det varme rommet ved siden av peisen. Han renset såret, bandasjerte det nøye og ga den litt varmt vann. Reven, som Johan ga navnet Misha, lå tålmodig og rolig i et mykt teppe, med lukkede, takknemlige øyne som så på sin redningsmann.
Fra den dagen av forlot ikke Misha ham. Selv om den var et vilt dyr av natur, forsto den lille reven den gamle mannens ensomhet og valgte å bli igjen som venn. Misha pleide å streife rundt Johans lærstøvler, av og til avgi lyse og muntre lyder som trakk det lille huset ut av den kalde stillheten. Gradvis ble Johans hjerte som hadde vært frossent i mange år, varmet opp igjen av nærværet og den trofaste lojaliteten til denne spesielle firbeinte venner.
Men midt på dagen i begynnelsen av februar, da Johan gikk ut for å sjekke vindmåleren ikke langt fra stasjonen, inntraff en uventet katastrofe. En blindende snøstorm feiret uventet gjennom dalen med en forferdelig vindkraft på hundrevis av kilometer i timen, og virvlet opp tykke snølag som fullstendig dekket siktet. Mens han skyndte seg tilbake, sklei Johan og falt hodestups ned i en dyp sprekk som var kamuflert av et tynt lag med løs snø. Det harde fallet brakk det ene beinet hans og klemte ham fast under en isblokk som blokkerte inngangen til hullet. Midt i den bitende kulden og det omsluttende mørket ropte Johan høyt, men ropene hans ble raskt feid bort av den hylende vinden. Bevisstheten hans svant hen, og den hvite døden truet med å sluke det hjelpeløse mennesket.
På stasjonen, da Misha oppdaget at eieren var borte for lenge under den voldsomme stormen, begynte reven å bli urolig. Den lille reven klorte desperat på døren, og luktet deretter Johans duft blandet med stormvinden. Til tross for det tøffe været som kunne koste den livet når som helst, drev en sterk instinkt Misha til å kaste seg ut i den blendende snøstormen. Ved hjelp av fjellrevens ekstremt skarpe hørsel fulgte Misha sporet av den kjente lukten, krysset de høye snøfonnene til den stoppet rett ved kanten av den dype sprekken der Johan lå bevisstløs.
Ute av stand til å trekke redningsmannen opp på egen hånd, sto Misha helt ved kanten av hullet, løftet hodet og avga lyse, hyppige og vedvarende hyl som skar gjennom natten. De tålmodige og gjenlydende hylene fra den lille reven midt i det iskalde ørkenlandskapet fanget oppmerksomheten til en gruppe oppsynsmenn som var på en hastevandring like i nærheten. Da de merket det uvanlige i at en vill rev ble stående og hyle på akkurat samme sted i uværet, kjørte oppsynsmennene umiddelbart snøscooteren rett mot lyden.
Da de kom fram og brukte tau og redningsvinsj til å trekke Johan opp fra sprekken, var kroppen hans iskald og pulsen svak. De plasserte ham raskt på snøscooteren, varmet ham opp og fraktet ham til nærmeste helsestasjon. Da Johan våknet på sykehusrommet med tykke, varme tepper, var det første han så ved siden av sengen den lille reven Misha, som satt sammensunket med det skadede øret helt helbredet, og så på ham med store, strålende og overlykkelige øyne.
Johan omfavnet den lille reven tett inntil brystet, og de lykkelige tårene falt endelig etter så mange tørre år. Fra den dagen av bestemte han seg for å forlate den øde observasjonsstasjonen, vende tilbake til den lille landsbyen ved foten av fjellet for å leve integrert med andre, og ta med seg den lille helten som lærte ham hva ekte liv og kjærlighet betyr.
