Midt i den bitende kulden i den norske vinteren, da snøstormene dekket dalene i Lofoten-arkipelet i hvitt, fylte de kvelte lydene fra en liten skapning som ingen hadde ventet, det lille tømmerhuset til Lars. Lars, en tidligere fisker som hadde fylt 78 år, levde isolert etter at kona gikk bort og barna flyttet til byen Oslo for lenge siden. Livet hans var en rekke hjerteskjærende stille dager, der han bare holdt seg rundt den gamle radioen, den kalde koppen kaffe og vinduskuset som vendte ut mot det grå havet. I det tomme huset var tilstedeværelsen av Barnaby, en sterkt skadet fjellhare som han fant i skogkanten en novemberettermiddag, det eneste lysglimtet som varmet hans aldrende sjel.

Til å begynne med lignet ikke Barnaby noen frelser i det hele tatt. Haren hadde hvit pels som gikk i ett med snøen, men det brukne bakbeinet fikk den til å se ynkelig og hjelpeløs ut. Lars plasserte den ved peisen, bandt tålmodig opp skaden og matet den med skjeer med varmt vann. Landsbyboerne som var innom, lo ofte og sa at det å holde en vill hare som kjæledyr var en sær ting for alderdommen. Men Lars brydde seg ikke. For ham var ikke Barnaby bare et dyr som trengte redning, men en liten sjel som delte hans ensomhet gjennom de lange, kalde vinterkveldene. Haren kom seg gradvis, beinet haltet fremdeles litt, men de mørke øynene fulgte alltid de trege skrittene til den gamle eieren.

Det merkelige begynte å skje da vinteren gikk inn i sin tøffeste fase, og store snøstormer rammet Lofoten-regionen, noe som kuttet veiene fullstendig. En ettermiddag, da utetemperaturen sank dypt til tjue minusgrader, bestemte Lars seg for å gå ut i bakgården for å hente mer tørr ved som var lagret i skuret. Alderdommen gjorde trinnene hans vaklende på den glatte isen. Bare et øyeblikk med uoppmerksomhet, og han sklei og falt ned i en dyp bergsprekk på siden av huset, der store isblokker nettopp hadde rast ned fra taket og falt tungt over kroppen hans. Det uventede fallet gjorde ham svimmel, ribbeina verket, og pusten ble kvalt i brystet. Han prøvde å rope om hjelp, men det svake, gamle skriket ble umiddelbart slukt av stormens brøl. Midt i det tette, hvite snøføyka var det ikke en sjel å se, og telefonen lå gjenglemt på bordet i stua. Følelsen av hjelpeløsheten og fortvilelsen tok gradvis over sinnet til den eldre mannen. Da kulden begynte å trenge inn i hver eneste fiber, ble øynene hans tunge og sank gradvis ned i den mørke natten.

Men Barnaby lot ikke det skje. Da haren merket at eieren ikke kom tilbake, løp den ut av den åpne døren som Lars hadde glemt å lukke igjen. Overlevelsesinstinktet og det sterke båndet av hengivenhet guidet den gjennom det tykke, gjørmete snølaget. I stedet for å gjemme seg i det kjente, varme hjørnet, hoppet Barnaby på tre beinet, og ga fra seg raske klikkelyder i det øde rommet. Den fant vinduet til naboen Astrid som bodde nesten hundre meter unna, klorte kraftig med begge frambeina på glasset, og ga fra seg merkelige hylende lyder som var helt annerledes enn vanlig. Astrid satt ved peisen og skvèt av den uvanlige lyden. Da hun dro fra gardinen og så ut, fikk hun se en hvit hare som trampet vilt, med et engstelig blikk rettet mot Lars’ hage. Sjøkvinnens intuisjon fortalte henne at noe ille hadde skjedd. Hun tok straks på seg den tykke jakken, tok på seg ullhua, tok en stor lommelykt og stormet ut i snøstormen sammen med haren.

I det øyeblikket Astrid fulgte Barnabys hoppende fotspor for å komme til bergsprekken bak huset, og lommelyktlysten lyste opp Lars’ ubevegelige skikkelse under den kalde snøen, sank verden sammen. Hun ringte panisk til landsbyens redningstjeneste. Da redningsbilen sklei bort til stedet, fikk dratt Lars ut av bergsprekken og varmet ham opp i tide før hypotermien tok livet hans, ristet helsepersonellet oppgitt på hodet. De sa at bare fem minutter til, så ville alt ha vært umulig å redde. På det lille pasientrommet på bygdas helsestasjon neste morgen, da Lars gradvis åpnet øynene, var det første han så ikke det hvite taket eller infusjonsslangene, men en bitteliten hvit bomullsball som satt pent på stolen ved sengekanten, med de lange ørene litt hengende og mørke øyne som så på ham full av glede.

Lars strakte seg gråtende ut med en skjelvende hånd for å berøre Barnabys myke pels. I det rommet som var fylt med det sjeldne solskinnet etter stormen, sa ingen et ord til hverandre, men tårene som rullet nedover de rynkete kinnene til veteranen erstattet alle de dypeste takknemlige ordene. Fra den dagen av har historien om den lille haren som reddet eieren sin på en snøstormnatt, spredd seg over hele Lofoten-arkipelet som en vakker legende om lojalitet og kjærlighet på tvers av arter. Lars’ lille tømmerhus vil aldri bli ensomt igjen, for der vil det alltid være en gammel mann og en liten hare som varmer hverandre gjennom de lange vintermånedene.