I den isende kulden på minus 40 grader i en bortgjemt dal i Norge, hvor snøen dekker alle stier og solen bare titter frem noen få korte timer hver dag, levde det en skapning som lokalbefolkningen anså som et uhellsvarsel. Det var Hugin, en gammel, kullsvart ravn som hadde mistet noen fjær på den venstre vingen, med tåkete øyne av alderdom, men som fremdeles var merkelig skarp. Hugin bodde enslig på taket av det falleferdige trehuset til Lars, enkemannen som var blitt femtjuen år gammel, kjent for å være sur, bitter og hatefulle mot alle dyr rundt huset. I mange år hadde aldri Lars gitt Hugin en eneste brødsmule, og han kastet til og med ofte små steiner for å jage den bort hver gang han så ravnen sitte på stuevinduskarmen. Likevel, til tross for avvisningen og de kalde kjeppene fra den eldre mannen, fløy ikke Hugin bort til et annet sted, men holdt sta ut på den øde gårdsplassen, som om det fantes en usynlig tråd mellom dem som selv Lars aldri hadde forstått.

Vinteren i år var tøffere enn noen gang før, med snøstormer som varte i en hel uke, noe som gjorde at hele området var fullstendig isolert fra omverdenen. Strømmen var kuttet, tørrveden i peisen var tom, og helsen til Lars ble stadig dårligere etter langvarige, alvorlige leddsmerter fra ungdommen. Den ettermiddagen, da mørket raskt slukte det hvite landskapet utenfor, gikk Lars ut uten å ha på seg varme nok klær, fordi han var så sta på å rydde den tykke snøen som blokkerte inngangsdøren. Den plutselige kulden trengte inn i brystet som tusen issylter, gjorde hamandpusten, og han falt om på det tykke snødekket like ved verandaen. De frosne føttene mistet fullstendig følelsen, bevisstheten svant hen i den iskalde tåken, og han visste at hvis han ble liggende der, ville han fryse ihjel på under en time. I sitt livs mest desperate øyeblikk, da øynene hans gradvis lukket seg og minnene om den avdøde kona dukket opp tåkete, hørte han lyden av kjente vingeslag, som aldri før hadde vært så skremmende, gjenlyde over hodet.

Istedenfor å fly for å finne et trygt skjulested i tråd med dyrets overlevelsesinstinkt, stupte Hugin ned rett ved det gradvis blåaktige ansiktet til Lars. Den gamle ravnen ga ikke fra seg de vanlige, skjærende kråkeskrikene, men brukte i stedet det kraftige nebbet sitt til å hakke gjentatte ganger i den tykke luevotten og dro kraftig i hver eneste bit for å vekke mannen som holdt på å sovne inn for godt. Da den så at Lars fremdeles lå urørlig, fløy Hugin opp på taket og brukte nebbet til å skrape raslende mot de gamle tømmerbordene som lagde tørre, øredøvende lyder i den stille natten. Denne merkelige oppførselen stoppet ikke der; fuglen kastet seg rett inn i stuevinduet til nabohuset nesten to hundre meter unna, der familien til den unge naboen gjorde i stand middagen. Den flakset vilt og dasket hodet mot glasset til den etterlot ugjennomsiktige merker og en høy lyd som fikk huseieren til å åpne døren for å undersøke saken. Da naboen så den gamle ravnen fly av gårde og så komme tilbake for å fly i sirkler i luften, mens den stadig rettet blikket og ropene mot Lars’ hage, følte han plutselig at noe uvanlig og illevarslende var i ferd med å skje.

Han tok raskt på seg en tykk jakke, tok med en kraftig lommelykt og løp gjennom snøen som gikk over knærne, bare for å bli stum av sjokk da han oppdaget Lars’ stive kropp halvt begravet under den hvite snøen. Takket være den raske reaksjonen og den bestemte veiledningen fra den gamle ravnen, fikk det lokale redningsmannskapet raskt fraktet Lars til akuttmottaket på fjernklinikken, og reddet livet hans etter flere timers kamp mot den kritiske hypotermi. Da Lars våknet tre dager senere, og det sjeldne vinterlyset skinte gjennom sykehusvinduet, var det første han så ikke fjerne slektninger som han ikke hadde sett på lenge, men den kjente, mørke skikkelsen som satt stille på vinduskarmen utenfor, med tåkete øyne fulle av forventning og ro.

Varme, salte tåker rant nedover de rynkede kinnene til mannen som en gang hadde hatt et hjerte av is; han strakte langsomt frem en skjelvende hånd for å åpne vinduet på gløtt, og plasserte en liten brødbit og en bolle med varmt vann på karmen, der den gamle ravnen langsomt gikk bort for å ta imot omtanken for første gang i sitt liv. Seksjonen etter den dagen så man ikke lenger Lars holde en kjepp for å jage bort dyr, men i stedet synet av en godslig eldre mann som satt på verandaen sammen med sin fjærkledde venn for å varme seg i den korte, men hjertevarmende norske solnedgangen.

Godhet og taus tilgivelse fra en liten skapning kan noen ganger være den eneste flammen som klarer å varme opp de mest frosne hjerter på denne jorden.