Sommersolens første stråler maktet så vidt å jage bort den bitende kulden som fremdeles klamret seg til de stupbratte fjellveggene som omkranset Geirangerfjorden på Vestlandet. Midt i dette storslåtte, men ufyselige landskapet, satt en skapning og holdt seg stille fast på en forblåst berghylle. Det var Karl, en gammel storskarv med kullsvart fjærdrakt som nå hadde blitt gråsprengt, og med en vinge som hadde blitt alvorlig skadet i en havstorm mange år tidligere. Karl maktet ikke å fly høyt slik artsfellene gjorde; han kunne bare hoppe tungt og stivt langs svabergene i fjæra. Innbyggerne i Geiranger-bygda hadde for lengst vennet seg til synet av denne ensomme fuglen, og betraktet ham som en naturlig del av landskapet der. De færreste visste at bak Karls bustete ytre og hes låt, skjulte det seg en merkelig og finurlig varhet for væromslag og for sikkerheten til bygdefolkets fiskere.

Den som sto Karl nærmest, var Astrid, en 65 år gammel enke som dag ut og dag inn rodde den lille trefarkosten sin ut på fjorden for å sjekke skalldyrammer og fiske etter torsk langs foten av de veldige fjellene. Astrid pleide alltid å ha med seg de ferskeste og fineste fiskebitene for å dele med Karl så snart hun la til land. Mellom den ensomme kvinnen og den skadde storskarven oppsto det en ordløs forståelse. Karl pleide å sitte fremoverbøyd på bauen av Astrids båt, med et skarpt blikk som skannet det speilblanke vannet. Bygdefolket spøkte ofte med at Karl var Astrids selvutnevnte “skytsengel”, for hver gang fuglen satte i med sine gilde, uvanlige og klagende skrik mens han fløy i sirkler høyt på himmelen, var det et sikkert tegn på at vinden ville snu, eller at det var fare for steinsprang fra de farlige, høye fjellsidene.

En tidlig junimorgen, da tåken fremdeles lå tykk over fjordflaten, rot Astrid alene ut til det dype bueformede området for å sjekke hummerteinene. Himmelen var riktignok skyfri, men stillheten var så isnende og overveldende at det gikk en gass gjennom marg og bein. Karl fulgte ikke med henne denne dagen som han pleide, men sto i stedet langt ute på et svaberg, slo vilt med de kraftige vingene sine og utstøtte skingrende, hylende lyder som aldri før. Astrid så opp på dyret, og en uforklarlig uro bredte seg i brystet hennes. Men ettersom arbeidet ennå ikke var ferdig, skjøv hun magefølelsen til side og bøyde seg ned for å dra opp teinene. Akkurat da løsnet plutselig en enorm mengde steinmasser og frossen jord fra den høye fjelltoppen, og raste dundrende ned i vannet med en voldsom ødeleggende kraft som skapte en kjempemessig brottsjø. Bølgen slukukte den vesle båten i et slafsete drag og trakk Astrid med seg ned i det iskaldte dypet på bunnen av fjorden.

Det brå sammenstøtet gjorde at Astrid slo hodet kraftig mot ripa og mistet bevisstheten, før hun sank langsomt ned i det mørke og isnende vannet. Trefarkosten ble knust i den ene enden av en diger steinblokk og kilt seg fast i en undervannskløft, slik at den var fullstendig skjult for folk som så fra land. Midt i det håpløse øyeblikket, da sjansen for å overleve var lik null, la den gamle storskarven Karl – som folk trodde bare tenkte på seg selv – på svøm og stupte ut i vannet. Til tross for svake vinger og en gammel, opprivende skade, pisket han panisk med nebb og føtter på vannflaten der Astrid nettopp hadde forsvunnet, mens han skrek ut hese og sjokkerende rop som skar gjennom tåken over hele fjorden. Ikke nok med det; Karl fløy rett til vers, suste av sted mot oppsynsmannens bolig nesten to kilometer unna, hamret vilt med vingene mot vindusrutene deres og fløy så i vide sirkler med retning mot fjorden som en utrettelig los.

Fuglens desperate rop og merkelige adferd fanget til slutt oppmerksomheten til en ung oppsynsmann og en fisker som holdt på å gjøre båten klar til avgang. Da de merket den uvanlige panikken hos den ellers så sindige storskarven, tok de umiddelbart med seg gummibåt og dykkerutstyr og satte kursen utover fjorden. Da de kom fram, var det synet av en helt utmattet Karl som satt på et vrakstykke av den havarerte båten og hakket frenetisk ned i vannet, som ledet redningsmannskapene nøyaktig til stedet der Astrid satt fastklemt under undervannskløften. Redningsmannskapene dykket raskt ned, fikk den bevisstløse kvinnen opp til overflaten og startet hjerte- og lungeredning på båtdekket. Hadde det gått bare noen få minutter til, ville Astrids lunger ha vært fylt til bremmen med vann, og sjansen til å redde livet hennes ville ha vært tapt for godt.

Da Astrid slo opp øynene på sykerommet ved sykehuset i Ålesund noen dager senere, var det første hun fikk øye på gjennom sykehusvinduet ikke en slektning, men Karls kjente og kjære skikkelse. Den gamle storskarven hadde tilbakelagt en lang reise, krysset høye fjellrygger for å lete opp sykehuset, og satt tålmodig og ventet på vinduskarmen med en lav, glad og hes lyd idet hun blunket og våknet. Legene og sykepleierne sperret opp øynene da de fikk høre historien bak dyrets tilsynekomst, og Astrid presset fuglen inntil brystet med tårer i halsen, mens lykkelige tårer rant nedover kinnene til kvinnen som nettopp hadde kjempet seg tilbake fra dødens rike. Fra den dagen av hadde Astrids lille båt på Geirangerfjorden alltid selskap av en helt med svarte vinger, et levende og sterkt bevis på en kjærlighet som overvinner alle grenser mellom dyr og natur.