Det tåkete månelyset skinte ned på det svarte vannet i Geirangerfjorden i Norge, og kastet skygger av de stupbratte klippene som reiste seg som sovende gjemmere i den kalde natten. Henrik, en pensjonert dykker på 61 år, satt alene i en liten båt som drev med det stille vannet, med hendene hardt knyttet rundt det gamle fiskesnøret som en gang tilhørte hans avdøde sønn. For Henrik var dette stille og kalde rommet det eneste stedet han kunne rømme fra ensomheten som gnagde i sjelen hans hver gang natten falt på. Han slapp takket i alle tanker og lot båten drive fritt med den kjente undervannsstrømmen, helt til en dyp, ukjent lyd lød like ved båtveggen og brøt fullstendig den skremmende stillheten i natten.

Det var ikke lyden av bølger som slo mot land eller det kjente ropet fra måkene, men et tungt sukk etterfulgt av et kraftig sammenstøt som fikk den lille båten til å gynge voldsomt og nesten kantre. Henrik skvatt opp, slo på den kraftige lommelykten og lyste rett ned i det mørke vannet. Under det iskalde vannet kjempet en enorm skapning svakt, med hele kroppen viklet inn i et gammelt, glemt fiskegarn som sank dypt ned til havbunnen. Det var en fullvoksen gråsel fra Nord-Europa, men de store, runde øynene dens strålte av panikk og total utmattelse på grunn av oksygenmangel. Instinktet våknet; Henrik enset ikke alderen sin eller faren i det minusgradige, kalde vannet, og grep raskt universalkniven sin før han stupte rett ned i den strie strømmen for å redde den stakkars skapningen.

Under det iskalde vannet som føltes som tusen nålestikk mot huden, brukte Henrik all sin gjenværende alderdomsstyrke til å skjære gjennom de mange lagene med stålnetting og fiskesene som var viklet tett rundt selen. Men ulykken rammet da beltet hans ved et uhell satte seg fast i et skarpt undervannsskjær på bunnen, slik at Henrik plutselig ble holdt fast og ikke klarte å komme seg opp til overflaten for å få luft. Lungene føltes som om de skulle eksplodere, og mørket begynte å sige på foran øyene mens bevisstheten svant hen i desperat avmakt. Akkurat i det øyeblikket grensen mellom liv og død var tynn som en tråd, snudde selen, som nå var frigjort fra det meste av nettet, seg og dykket ned til dypet igjen. Med en enorm kraft og det ærlige instinktet til et takknemlig dyr, brukte den det kraftige snuten til å dytte gjentatte ganger på Henrik, samtidig som den bet tak i jakkekraven hans og rykket kraftig oppover for å løsne ham fra hinderet.

Med et siste modig støt fra selen revnet jakken slik at Henrik slapp fri fra dødsfellen, og begge skjøt opp til overflaten, andpustne i den kalde tåken. Henrik klamret seg fast til båtripen, hostet voldsomt, men med øyne tårevåte av følelser da han så selen fremdeles svømme i runder rundt båten, og utstøtte varme, dype lyder som om den sjekket situasjonen til mannen som nettopp hadde reddet livet dens. Noen dager etter denne skjebnesvangre hendelsen, da historien om den uvanlige redningsaksjonen spredde seg gjennom den lille fiskerlandsbyen ved fjorden, så man ofte et kjent syn hver solnedgang: Båten til Henrik hadde alltid en spesiell venn som svømte tett inntil, og som delte stillheten og fant tilbake varmen midt i den harde naturen i Nord-Europa.

Godhet og mot overfor livene rundt oss kan noen ganger vende tilbake for å frelse oss selv i de mest uventede øyeblikkene i livet.